Formålet med den loven som nå er vedtatt er å bidra til å finansiere reiselivsrelaterte fellesgoder gjennom besøksbidrag eller turistskatt som er mer dekkende, i form av avgift i områder med særlig stor belastning fra reiselivet.
Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av turistskatt, er tjenester, natur, kulturmiljøer, infrastruktur, bygninger, og andre elementer, der bruken av eller behovet for disse øker vesentlig med antall besøkende.
Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av turistskatt for Longyearbyen, er offentlig infrastruktur og offentlige tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen, og andre tjenester for reiselivet.
Kommuner med høyt turisttrykk skal få innføre turistskatt på all overnatting og/eller cruise, mens campingvogner, bobiler og gjestehavner er unntatt. Ordningen innbefatter heller ikke villcamping, dagsturister og bobiler utenfor campingplasser og bobiloppstillingsplasser.
Vi får en turistskatt hvor det blir opp til den enkelte kommune om de ønsker å legge avgift på overnatting (3%) og cruise, bare en av dem – eller ingen og hvilke måneder i året det skal ilegges turistskatt.
Reiselivsnæringen har jobbet intenst for at en turistskatt også må innbefatte cruise, og at airbnb og utleie av private hytter og leiligheter også skal betale turistskatt. Så langt har vi fått en mer rettferdig ordning ved at deler av den ukontrollerte turismen også skal betale turistskatt, men dette løser ikke alt. Bobilene, om dem parkerer på eller utenfor bobilplassene slipper unna, det samme gjør dagsturister og villcamping. Det er fortsatt hotellene som får den største belastningen, de som allerede jobber aktivt med å utvikle og markedsføre et reisemål, og hvor det i liten grad er deres gjester som bidrar til overbefolkende reisemål.
For å innføre turistskatt må kommunen dokumentere reelt press på fellesgoder og infrastruktur, utarbeide en plan for hvordan inntektene skal brukes i tråd med lovens formål, involvere næringslivet og få planen godkjent av departementet før avgiften kan tre i kraft. Det paradoksale her er at kommunene skal søke NFD om å få innføre turistskatt, et departement som i utgangspunktet mente at kommunene skulle stå fritt i å velge om de ville innføre turistskatt. Vi kan bare tenke oss hva slags svar kommunene vil få på disse søknadene.
Etter tre år skal ordningen evalueres, hvordan den fungerer, hvordan midlene brukes og om det er grunnlag for å utvide virkeområdet til flere kommuner.
Vi går nå i dialog med embetsverket i NFD for å bidra til at forskriftene til den nye loven blir så dekkende som mulig. Vi må sikre at det ikke blir lagt på turistskatt på rutegående trafikk, slik som utenlandsfergene, Hurtigruten og Havila Kystruten. Vi må sikre at midlene går til reelle reiselivsformål og vi må sikre at det blir tydelige kriterier for hva som skal til for at en kommune kan innføre turistskatt på overnatting. Samtidig som vi må sikre at lovverket som muliggjør strengere parkeringsbestemmelser for blant annet bobiler blir effektuert.
At våre politikere, både nasjonale og lokale ikke forstår markedsmekanismene og at de ikke ser hva reiselivet betyr for den enkelte kommune i form av verdiskaping og sysselsetting er skremmende. Det er også skremmende at flertallet av politikere i liten grad lytter til reiselivsnæringen, hvor det har vært bred enighet om at pilotprosjekter er veien å gå slik at man kommer frem til gode og dekkende løsninger.