Stortinget har denne våren diskutert stortingsmeldingen; Meld. St. 13 (2018-2019) Muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft. Dette er et område som ved første øyekast kan virke noe perifer for reiselivet, men hvor reiselivsnæringen faktisk spiller en viktig rolle.
Reiselivet er en vesentlig bidragsyter til opprettholdelse av bosetting, lokal verdiskaping og en næring som skaper arbeidsplasser over hele landet. Vi er en næring med betydelig skatteeffekt og integrering av arbeidstakere med ulik etnisks og sosial bakgrunn. Vi er en næring hvor inngangsporten til arbeidslivet ofte er enklere enn i andre næringer og som har tradisjon for å åpne opp for dem som av ulike årsaker har hatt vansker med å få innpass i arbeidslivet.
Vi er ikke blant de næringer i Norge som har størst verdiskaping pr ansatt og derfor hevder økonomene at vår næring ikke er viktig nok og at reiselivet bidrar til å ta arbeidskraft fra mer verdiskapende næringer. Det kan være riktig dersom vi kun ser på tallene, men det blir feil om vi kun skal måle verdiskapingen ut fra økonomi. Er det ikke også verdiskaping at vi er en viktig innfallsport til arbeidslivet for dem som sliter med å få jobb, vi er en næring hvor svært mange ønsker å jobbe og vi er en næring som gjør det mulig å få jobb på hjemstedet enten som heltids sysselsatt, deltids eller sommerjobb?
Ansatte i reiselivet bidrar i 2018 i følge Menon Economics og NHO Reiseliv med 4,4 mrd kroner i direkte skatteinntekter til kommunene i Norge og med tilsammen 20 mrd kroner i samlede skatter og avgifter. Over 42 prosent av dem som jobber i hotellnæringen har annen etnisk opprinnelse enn norsk og 32 prosent av de som jobber i reiselivet er under 24 år. Vi er en næring med lave inngangsbarrierer for å få jobb enten det går på etnisk tilhørighet, begrenset skolegang, hull i cv eller man har sosiale utfordringer som har gjort det vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet. Vi er en næring hvor det er mangel på faglært arbeidskraft og hvor en yrkesfaglig utdannelse blant annet innenfor kokkefaget gjør at dem som satser på en fagutdannelse mer eller mindre er garantert jobb.
Det at vi som næring har lave inngangsbarrierer gjør at mange ser på reiselivet som en lavinntektsnæring. Jeg kan være enig i at vi som næring ikke er lønnsledende, men vi er en næring hvor mange som først har kommet seg ut i arbeidslivet blir fulgt opp, får videre kurs og utdannelse og som kan vokse i gradene til lederjobber med meget god lønn. Det har vi mange eksempler på både fra migranter og andre med sosiale utfordringer. Det blir derfor for enkelt som mange sier at vi er på utkikk etter billig arbeidskraft og at verdiskapingen pr ansatt er for lav. Det stemmer ikke, vi er på jakt etter god arbeidskraft som vi kan utvikle til å bli gode arbeidstakere og som gjør en innsats for næringen og samfunnet.
Dette viser at reiselivsnæringen er en viktig næring for Norge, og vil være det også i fremtiden. Selv om også reiselivet blir automatisert er det fortsatt behov for menneskelig arbeidskraft og vil være det i årene som kommer. Reiselivet hadde i 2017 i følge SSBs Satellittregnskap 166.400 årsverk. En av ti nye jobber i Norge er i reiselivet og vi sysselsetter i dag ca 230.000 på hel- og deltid, i en tid hvor de fleste andre næringer reduserer antall ansatte.
Reiselivet skal også i fremtiden være en viktig arbeidsplass for ungdom og arbeidstakere med ulik etnisk og sosial bakgrunn. Dette er viktig for oss både for å styrke reiselivets posisjon, men også for at vi som næring skal kunne videreføre et sosialt ansvar og gi våre gjester en best mulig opplevelse.
